Det finnes flere myter når det kommer til spiseforstyrrelser:
Dette er feil. Det er faktisk bare en liten andel av de med spiseforstyrrelser som er undervektige. Spiseforstyrrelser kommer i mange varianter og de aller fleste med spiseforstyrrelser er normalvektige og en god del er overvektige. Det gjør det ofte vanskeligere for personer rundt å oppdage sykdommen. Hvordan kroppen ser ut er derfor ikke nødvendigvis en god pekepinn på hvor strevsomt en person har det.
Dette er feil. Forekomsten av spiseforstyrrelser er høyere hos jenter enn hos gutter, men det er også slik at spiseforstyrrelser rammer gutter – og sannsynligvis er det en del mørketall her. Tidligere har spiseforstyrrelser ofte blitt sett på som typiske “jentelidelser”. Det kan føre til at gutter med tegn til spiseforstyrrelser kjenner på et stigma som hindrer dem i å oppsøke hjelp. Spiseforstyrrelser kommer ofte til uttrykk på andre måter hos gutter enn jenter. Hos gutter er det vanligere at overfokus på kroppsform og muskelvolum fremfor tynnhet og lavest mulig vekt. Fokuset kan likevel medføre feilernæring, tvangsmessig overtrening og flere faktorer som påvirker til utvikling av en spiseforstyrrelse.
Forskning viser at det er høyere forekomst av spiseforstyrrelser i idretten, spesielt i vektsensitive idretter, som for eksempel langrenn, løping, skihopp, turn, eller kampsport. Toppidrett har mange fellestrekk med spiseforstyrrelser, blant annet overopptatthet av kropp og ernæring, prestasjonsfokus og sammenlikning med andre. Kroppspress, vektpress, kronisk slanking, hyppige vektvariasjoner, tidlig spesialisering, skade, overtrening og fall i prestasjoner er forhold i idretten som kan være utløsende for spiseforstyrrelser. Mye trening er ofte en del av spiseforstyrrelsen og idretten vil derfor kunne trekke til seg mennesker som er i startfasen av eller allerede har utviklet spiseforstyrrelser. I et idrettsmiljø med fokus på mye trening og overopptatthet av ernæring kan spiseforstyrrelser lettere kamufleres og være vanskelig å fange opp av omgivelsene.
Hvis man ser på statistikken vil en eller flere utøvere i en treningsgruppe ha en form for spiseforstyrrelse. Det er derfor nærliggende å tenke at trenere som hevder at problemet ikke eksisterer i deres gruppe ikke har nødvendig kunnskap for å fange opp problemet. Spiseforstyrrelser går sjeldent over av seg selv – de kan være smittsomme, livshemmende og i verste fall dødelig. Kompetanseheving av trenere er derfor svært viktig for å sikre god treneratferd og en trygg og sunn idrettskultur.
Dette er feil. Personer som utvikler spiseforstyrrelser har ofte en så sterk drive at de er villige til å presse egne grenser til det ytterste. Det er aldri én enkel grunn til at noen utvikler en spiseforstyrrelse. Det handler ofte om flere faktorer, som medfødte eller erfarte sårbarheter, som perfeksjonisme eller rigiditet, kulturelle forhold eller traumer, livshendelser som mobbing, tapsopplevelser, slanking eller høye krav til prestasjon, for å nevne noen. Spiseforstyrrelser er ikke et svakhetstrekk hos individet – det er et signal til omverden om en person som ikke har det bra.
Foto: Zach Lucero på unsplash.com
