Idrettsungdom, mestring og mental helse

Under Sunn idretts foreldrewebinar 8. desember kom det flere spørsmål om blant annet mental trening, mestring og kroppspress. Vår rådgiver i psykologi, Mathias Almenningen har svart på spørsmålene.

Hva med å trene på det som skjer i hodet? For eksempel tro på egen mestring og det å ikke gi opp.

Det idrettspsykologiske aspektet kan være en viktig del av idretten, og da spesielt toppidretten. Om man skal skape topprestasjoner er det helt sentralt å trene på noen av disse faktorene. Olympiatoppens nettsider om idrettspsykologi har mer informasjon om dette.

Når det kommer til breddeidretten, hvor alvoret ideelt sett er lavere enn i toppidretten, vil målrettet trening på idrettspsykologi være mindre aktuelt. Men det skjer mye i hodet i breddeidretten også. Å trene på å takle motgang og å ha tro på egne ferdigheter er svært sentralt for idrettsungdom. Disse ferdighetene fordrer ofte en positiv indre dialog, hvor utøveren kan støtte seg selv og minne seg selv på sine gode sider. Men for å kunne utvikle en slik positiv indre dialog er man gjerne avhengig av å ha hatt opplevelser med positiv og støttende dialog med andre. Her kommer vi som trygge voksenpersoner inn i bildet. Hvordan vi snakker rundt problemer og muligheter, om vi legger fokuset på det positive eller negative, og hvordan vi velger å støtte kontra være strenge med ungdommene er alle eksempler på elementer som er med å forme ungdommens evne til å støtte seg selv. Å trene på det som skjer i hodet begynner altså gjerne med positivt ladet og støttende dialog mellom barn/ungdom og voksne.

Bør foreldre ha mindre fokus på prestasjoner, mer på raushet og det å snakke opp andre?

Det er foreldrenes ansvar hva slags holdninger de viderefører til ungdommene. Her er vårt inntrykk at det er mange foreldre som er gode forbilder når det kommer til å videreformidle sunn idrettsglede til ungdommene, men at det også er ganske forskjellige kulturer ute og går. Her kan det være lurt å være seg bevisst hva slags signaler man sender som idrettsforelder.

Har du noen konkrete tips for å få ungdommen til å «glemme kroppen» hvis de har låst seg fast i «oppmerksomhetskroppen»?

Her er det sentralt hva slags holdning og kultur vi formidler rundt kroppen. Kommentarer og fokus på kroppens utseende er med å låse ungdommen fast i oppmerksomhetskroppen. Fokus på hva kroppen kan gjøre istedenfor hvordan kroppen ser ut kan legge til rette for at ungdommen kan glemme kroppen. Dette innebærer gjerne en grad av aksept for den kroppen man har. Dette er et komplekst tema fordi det også innebærer et spørsmål om selvfølelse. Ofte ser man at det er lettere å glemme kroppen dersom man har god selvfølelse. Det betyr at dersom man kan være med å løfte ungdommens selvfølelse vil ungdommen ha bedre betingelser for å kunne glemme kroppen. Dette er et stort tema, men helt kort vil dette ofte handle om å vise at man ser ungdommen, ønsker å forstå han eller henne, er glad i ungdommen, liker og har tro på han eller henne. Det er også viktig å hjelpe ungdommen til å utforske arenaer hvor han eller hun kan hente positiv selvfølelse. Dette er altså et tema det er vanskelig å gi konkrete «quick fix» råd på. Man kan jo spørre seg selv – når eller hva skal til for at det er lettere for en selv å glemme kroppen sin? Når føler man selv at man klarer å akseptere seg selv? Når føler man seg selv god nok?

Det som kan være særegent for en del idrettsungdom er at enkelte kan føle seg «tvunget» til å ha oppmerksomhet på alt som skal bli bedre med kroppen hele tiden, på grunn av idrettens krav. Hvis det er tilfellet kan det være en idé å ta en prat med ungdommen om hvorvidt han eller hun opplever balanse mellom idrettsfokus og andre områder i livet. Kanskje har idretten blitt for viktig og går på bekostning av andre, også viktige ting i et ungdomsliv?

Dersom dette er et tema du er mer interessert i, kan boken «Selvfølelsen» av Guro Øiestad være nyttig eller vår artikkel under.

Hvor god selvfølelse har du?

Hva skal vi gjøre for at media skal ta bort kroppsfokuset? Trykket er stort på ungdommen fra før og det blir ikke enklere når media har fokus på «kjendiser» som har gått opp/ned i vekt.

Det er helt sant, og det er et reelt problem. Vi kan ikke ta bort mediene, men vi kan presentere en motkultur og stå for denne. Å reflektere rundt og være kritisk til en del av det som fremstilles i mediene, være nysgjerrig på hva det gjør med en, og å stimulere til mindre kroppsfokus er faktorer som kan være med å skape en buffer mot mediepåvirkning. Kanskje har ungdommene selv en del tanker rundt dette, som det kan være fint å få frem. Kanskje er det også mulig å finne frem til noen gode rollemodeller, som kan fungere som motvekter til andre, mindre «sunne» rollemodeller.

Hvordan kan man «glemme kroppen» når idretten krever en gitt BMI, vekt, høyde for å få lov til å konkurrere på nasjonalt nivå?

Dette er et godt spørsmål. Prestasjon er en viktig del av idrett, men for ungdom i vekst og utvikling skal ikke vekt og kropp være i fokus og helse går alltid foran prestasjon. Dette kan allikevel være vanskelig i enkelte idretter og særlig når man kommer opp på nasjonalt nivå, nettopp fordi idrettens krav er det helt motsatte av å «glemme kroppen». Utøvere i slike idretter risikerer å få for mye oppmerksomhet og et overfokus på kropp og vekt til enhver tid. For noen kan dette videreutvikle seg til å bli en spiseforstyrrelse. Å konstant fokusere på kropp og vekt er for mange et slitsomt og svært innskrenket liv, og man kan glemme å fokusere utover mot verden. Som forelder er det derfor viktig å bidra til å balansere fokuset og hjelpe ungdommen til å tenke langsiktig. Man bør også tørre å utfordre idrettsmiljøet man er til å ha riktig fokus for ungdom. Da kan man stille seg noen refleksjonsspørsmål:

• Får utøveren noen «pustepauser» i løpet av sesongen hvor kroppsfokuset er lavere?
• Er utøverens konstante kroppsfokus et tankemønster utøveren vet er koblet opp til idretten, og sånn sett noe han/hun kan klare å legge fra seg ellers, eller er et overfokus den eneste måten utøveren klarer å forholde seg til kroppen sin på? Altså – har utøveren lært hvordan det er å glemme kroppen i det hele tatt?
• Er utøveren i en vektklasse som krever tyning av kroppens vekt i for stor grad i forhold til hva som er naturlig for denne utøverens kropp? Ville utøveren i så fall hatt bedre helse og fått litt mer spillerom i en annen vektklasse?
• Tåler utøveren å drive med en idrett som krever konstant fokus på kropp og vekt, eller fremstår det å være mer usunt enn sunt for utøveren? Noen tåler dette bedre enn andre. Skaper kroppsfokuset et usunt forhold til egen kropp for utøveren, som igjen skaper en unødvendig strevsom hverdag? Koster i så fall idretten mer enn den smaker? Hva ønsker man i så fall å gjøre med det? Kan man, og bør man, gjøre noen tilpasninger?

Hvor tidlig er det «forsvarlig» å snakke med ungdommen om hvilken innsats som må legges ned i trening for å ha mulighet til å lykkes som idrettsutøver?

Jeg skal svare på dette ut fra et psykososialt perspektiv, ikke et fysiologisk perspektiv. Det går ikke an å sette en klar aldersgrense for når dette er forsvarlig. Dette vil avhenge av den enkelte ungdoms utvikling og modenhet. Hva som er forsvarlig og uforsvarlig i denne sammenhengen kommer også an på hva slags perspektiv man legger til grunn for idrettsdeltakelsen, og hva man mener er viktig i ungdommens utviklingsløp.

Når man så skal vurdere hva som er forsvarlig i den enkelte ungdoms tilfelle er det noen spørsmål man kan stille seg.

• Er ungdommens selvfølelse og identitet primært knyttet til idretten og prestasjoner? Vil ungdommen kunne tåle motgang, uten at hele selvfølelsen raser sammen? Har ungdommen flere ben å stå på i livet sitt? Et perspektiv i denne sammenheng er at det kan være viktig for ungdommens utvikling å få utfolde seg på flere arenaer, slik at ungdommen i ungdomstiden får anledning til å bli kjent med seg selv både som menneske og som idrettsutøver. Når man ser slik på det, vil forsvarlighet i dette spørsmålet blant annet basere seg på at ungdommen klarer å kombinere idrettssatsingen med å utforske livet i bredere forstand. I praksis kan dette for eksempel handle om at ungdommen har et sunt og vekstfremmende sosialt miljø knyttet til idretten sin.
• En dedikert idrettssatsing kan innebære en del forsakelser på andre områder i livet. Mener man som forelder at dette vil være verdt det for akkurat denne ungdommen? I så fall – hvor bør grensa gå?
• Hva vil ungdommen selv? Er motivasjonen primært styrt av ungdommens egne ønsker og drømmer? Eller er det i stor grad drevet av ytre faktorer, som å føle seg god nok i forhold til andre, eller å søke andre/de voksnes bekreftelse?
• Hvorfor ønsker man å ta denne praten? Det kan være lurt å være nysgjerrig på hva som driver det å ta denne praten. For noen ungdommer vil motivasjonen til å legge ned innsatsen som kreves komme naturlig bare de får litt tid på seg. Og husk: at indre motivasjon uansett må til dersom ungdommen skal lykkes som idrettsutøver.