Hvordan takle skader
Du har fulgt planen til punkt og prikke. Forberedt deg godt. Lagt bak deg utallige treningsøkter. Hatt jevn progresjon og jobbet godt med fokus og målsetninger. Terpet på teknikk og toppet formkurven til sesongstart. Du kjenner deg kampklar. Klar for at sesongen skal sparkes i gang. Dette er året hvor du virkelig skal hevde deg blant eliten. Kjempe om pallplass og være oppe i tet. Men så skjer det. Du får en strekk, du får en skade. Korsbåndet ryker, skulderen krangler og smertene øker. Du blir parkert og satt på sidelinjen. Skuffelsen brer seg, og du mister energi og motivasjon. Hva nå? Hvordan skal jeg motivere meg videre? Hvordan håndterer jeg det å ikke få trene?
Jeg var så sint, skuffet og frustrert. Sint på kroppen min, sint på meg selv fordi jeg absolutt skulle perse den dagen. Tenkte mye «hva hvis» og grublet i det uendelige. Hva hvis jeg ikke hadde trent den dagen? Hva hvis jeg bare hadde holdt litt igjen? Hva hvis jeg ikke hadde landet feil? Gikk gjennom det i hodet gang på gang. Spilte det av som en indre film. Kjente meg kvalm og oppgitt. Sliten og lei. (Idrettsungdom, 15 år)
De fleste av oss har kjent på den følelsen. Følelsen av å nesten ha noe i hånden, før det glipper. Det kan kjennes surt, urettferdig og tungt. Som idrettsutøver, kan det være spesielt vanskelig fordi du investerer så mye tid, krefter og energi i idretten din. Du tenker, drømmer og planlegger med bakgrunn i den. Du har kanskje sagt nei til bursdagsinvitasjoner, fester og sene filmkvelder fordi du vet at morgendagen krever et våkent hode og en uthvilt kropp. Du har kanskje tenkt idrett 24/7, og latt trening, mat, hvile og restitusjon utgjøre bestanddelen i hverdagen. Idretten har fått forrang, og lagt premissene for hvordan og hva du skal prioritere. Da er det ingen tvil om at det kjennes fryktelig surt og bittert når alt plutselig stopper opp på grunn av en skade. Når et vanskelig kne, en senebetennelse eller kanskje en vond skulder hindrer deg i å trene akkurat slik du ønsker.
Du får beskjed om at hvile er resepten. Og at du må avstå fra harde økter. «Et skritt om gangen» sier legen. «Du har godt av å ta en liten pause». Innvendig kjenner du på uro og engstelse. Det koker nærmest over. Tankene kverner og kverner. «Et skritt om gangen», hva betyr nå det? Jeg har ikke tid til å bare ta en pause. Musklene vil gå helt i dvale, og jeg blir svak. Konkurrentene kommer til å fosse forbi. Og hva skal jeg bruke tiden min på når jeg ikke får trent? Hvem er jeg uten idretten min? Hvem er jeg hvis jeg ikke kan bruke kroppen min?
Den indre dialogen (hvordan vi snakker til oss selv) kan jobbe på høyspreng og skape et overveldende kaos av tanker, grublerier og bekymringer. Ja, nærmest en tsunami av tanker. Vi kan miste mening og motivasjon. En fattig trøst kan være at mange har opplevd det samme, og at det finnes råd på veien. La oss ta en titt på dette med idrettsskader, hvordan de best kan håndteres og hvordan vi kan komme styrket ut av «krisen».
Fellesnevneren ved samtlige er at de alle har hatt skader i løpet av sin idrettskarrière. Enten det har vært i yngre år, som eliteutøver, før/under/etter sesongstart. Og lista kunne fortsatt i det uendelige. For skader, belastninger og ufrivillige pauser fra idretten, er dessverre hovedregelen snarere enn unntaket. Ved oppkjøringen til OL i 2013 rapporterte 8 av 10 utøvere skader i forkant. Og til tross for mer kompetente støtteapparat, bedre treningsfasiliteter, utstyr og treningsforhold, så har andelen idrettsskader økt de siste 15-20 årene. Skader kan nærmest se ut til å være en obligatorisk del av idretten. En lei, men naturlig del av det å drive idrett på høyt nivå. De fleste idrettsutøvere går nemlig på en smell i løpet av karrièren. Noe annet tilhører sjeldenhetene. Kropp og hode får kjørt seg, og noen ganger sier det bare stopp.
– Jeg kan ikke tro at jeg har så mye uflaks. Jeg er veldig lei meg for at denne skaden dukket opp, akkurat nå som alt gikk bra og jeg var i god form. (Nora Mørk etter sin andre kneskade på to år.)
– Ja, jeg ble forbannet. Jeg må si det. Som toppidrettsutøver har jeg lyst til å gjøre det som er planlagt. (Marit Bjørgen etter å ha blitt skadet i 2016.)
– Å bli skadet er forferdelig frustrerende. Man får ikke fulgt planen sin, og du havner i en ond sirkel der det er veldig lett å begynne treningen for tidlig. (Karoline Bjerkeli Grøvdal)
Skader utfordrer oss både fysisk og psykisk, og det legger en demper på tilværelsen. Suksessoppskriften fra erfarne idrettsutøvere, er at du må øve deg på å akseptere, bygge indre drivkraft/motivasjon og fokusere på deg selv og din utvikling. Ha litt skylapper for alle andre der ute, og bruk kreftene dine konstruktivt på å bygge deg selv opp igjen. Fokuser på balanse mellom aktivitet, hvile og restitusjon, og sørg for å strekke en hånd ut til de rundt deg. Du er ikke en belastning eller en plage selv om du blir parkert på sidelinjen en stund.
I vår artikkelserie som bygger på undervisningsopplegget «Hverdagsmestring i et prestasjonsmiljø» er fokuset på å bygge opp en hverdag hvor du har flere ben å stå på. Temaene i artiklene om balanse, motivasjon, fellesskap, og stress og forventninger er kanskje ekstra viktige når du har en skade!
Idretten skal være en del av, men ikke hele livet ditt. Balanse er et viktig stikkord, og det gjelder å fylle på med hobbyer og aktiviteter som kan gi deg en pause og et avbrekk. Å ta et skritt om gangen, og ta tiden til hjelp kan utfordre motivasjon og idrettsgleden. Når vi er skadet trenger vi at noen backer oss litt ekstra, motiverer oss, lytter til oss og støtter. Vi trenger trenere som spør hvordan vi har det, som bekrefter oss og som vier tid til både oss og de friske utøverne. Vi trenger lagkamerater som bryr seg, og vi trenger å bli sett for den vi er og ikke bare det vi gjør.
Søk sosial støtte
Det er ikke bare skaden i seg selv, men alt det skaden i seg selv innebærer som er tøff å takle: opplevelsen å skuffe seg selv, kanskje foreldre og trenere. Opplevelsen av savn etter å dele idrettsøyeblikk, savnet etter lagfølelsen, samhold og treningsøkter. Opplevelsen å plutselig stå litt utenfor å se inn. En form for ensomhet og tap av det som pleier å være ditt fristed. Da er det ekstra viktig å søke seg til de rundt deg, være sosial og gjøre ting som får hodet og tankene over på noe annet.
Aksepter følelsene
Aksepter følelsene dine. Aksepter at det er sånn eller slik du har det akkurat nå. Hvis du prøver å skyve bort problemene, så forer du dem med oppmerksomhet og de vil vokse og ta opp mer plass. Kjenn på tristheten, sinnet eller frustrasjonen, og aksepter følelsen, samtidig som du bestemmer deg for å jobbe for å ha det bra. Både her og nå, og i fremtiden.
Snakk med noen
Våg å være sårbar. Våg å åpne opp om hvordan du har det på innsiden. Vi mennesker er ikke følelsesløse roboter som klarer oss helt alene. Vi er flokkdyr som trenger hverandre, og særlig når vi opplever tøffe stunder. Er det noen du stoler på og som du kan snakke om hvordan du har det? Kanskje en trener, en lagkamerat/venninne, en mamma eller en pappa, onkel eller lærer. Strekk ut en hånd og sørg for å ikke gå alene med vonde tanker.
Fortolkning
Tenker du svart / hvitt, at denne skaden vil ødelegge hele din karrière og at du like gjerne bare kan gi opp? Slikt negativt tenkning kan komme i kjølvannet av en skade, og når vi er frustrerte og oppgitte. Forsøk å være litt detektiv på egne tanker, og ta slik negativ, indre selvsnakk på fersk gjerning. Spør deg selv:
